Solotur med elbil: Dolomittene, alpepass og minner på veien

Noen ganger byr muligheten seg til å ta et par-tre dager for seg selv. Med kun bilkjøring og Geocaching i fokus. Bort fra stress og mas og inn i sin egen lille boble.

I forbindelse med en jobbreise til Italia valgte jeg å koble på et par ekstra overnattinger. Og det viste seg å være et ganske godt valg. Jeg fikk tatt en solid rundreise i Alpene, over noen av de mest ikoniske fjellpassene i Europa – og til slutt fikk jeg også utforsket en liten del av Milano. En kjempefin tur, rett og slett.

Malpensa – Trento – Predazzo: Motorvei og små gleder

Starten gikk fra Malpensa, og som seg hør og bør i Nord-Italia: motorvei. Og jeg skal være ærlig – det er ikke det jeg liker best. Selv om det går radig, blir man fort lei av “utsikten” (betong, skilt og trailere), og det kan være litt slitsomt med trafikken. Spesielt i Italia, hvor kjørekulturen er… la oss si litt annerledes enn på norske landeveier.

Men målet for dagen var klart. Som oftest på slike turer: noen geocacher langs veien, men ikke så mange at det gikk utover fremdriften. Balansen mellom opplevelser og fremdrift – et lite kunststykke i seg selv.

🔌 Lading i Trento (Tesla Supercharger) Jeg hadde egentlig ikke trengt å lade i Trento – rekkevidden holdt fint. Men jeg hadde gjort god research, og visste at det lå et hotell rett ved Teslas ladestasjon med kaffe. Og når man først har parkert? Hvorfor ikke lade litt.

Jeg rullet inn 20:57, så sola hadde for lengst takket for seg. Men kaffen – den var heldigvis fortsatt på jobb. Ladepluggen på Polestar sitter på samme sted som hos Tesla, så det var bare å plugge inn uten å stå i veien for noen. Effektivt og billig. En kort pause, en god kopp, og bilen fikk strøm mens jeg fikk et lite kveldsøyeblikk i ro.

🌄 Overnatting i Predazzo Videre gikk det oppover – både i høyde og stemning. Jeg hadde booket hotell med lader (takk, Booking.com-filter), og da jeg ankom Predazzo var det bare å koble til og legge bilen til lading over natten. Predazzo er akkurat passe fjellandsby, med tømmerhus, frisk luft og null stress. Jeg ruslet en liten tur på kvelden og plottet neste dags kjørerute – over Sella-passet og opp i høyden.

Over Passo Sella og opp til Mont Seuc: Fjell i stereo

Med fulladet bil og frisk fjelluft i lungene forlot jeg Predazzo tidlig neste morgen. Veien opp mot Passo Sella starter rolig, men blir raskt mer svingete – og mer spektakulær for hvert høydemeter. Jeg hadde passet som et naturlig waypoint, men egentlig var det hele kjøreturen som var målet.

🎯 Geocaching Noen cacher måtte jeg selvfølgelig plukke med meg – og det er noe eget med å stå alene i veikanten på 2000 meters høyde og famle under en stein mens en italiensk motorsyklist freser forbi med GoPro og hele livet sitt på ryggen.

🗻 Passo Sella – 2218 moh Da jeg kom opp var det allerede fullt på stort sett alle parkeringsplassene. Ikke én ledig bås i sikte, og alt som kunne minne om et parkeringsområde var tatt. Jeg bør kanskje ikke si det høyt – men bussjåføren, altså jeg, tok saken i egne hender og parkerte på busstoppet. Bare for å ta noen nødvendige bilder, selvfølgelig. Håper på tilgivelse. Utsikten? Absolutt verdt det. Fjellene her ser nesten ut som de er hentet ut av et dataspill – skarpe, taggete og mektige, badet i formiddagssol.

🚗 Kjørefølelse Polestar 2 trives overraskende godt i hårnålssvinger. Bilen ligger lavt, og responsen er kvikk nok til at man nesten føler seg som en fjellgeit – bare med Spotify og adaptiv cruisekontroll. Og så er det noe ekstra tilfredsstillende med å hente inn rekkevidde hver gang man slipper gassen i lange nedoverbakker.

Mont Seuc / Seiser Alm: Tøffe fjell, myke enger

Jeg tok veien videre til Seis (Siusi), og parkerte bilen for å ta gondolen opp til Mont Seuc. Elbil nede, fjelluft oppe.

🚡 Opp i høyden Gondolbanen opp til Seiser Alm er som en heis til et helt annet landskap. Der oppe åpner det seg bølgende gressletter, små stier og rolige beitedyr – alt med fjellmassivene i bakgrunnen som kulisser. Det er nesten litt uvirkelig.

🛍️ Pausemodus Jeg gikk en liten runde til fots, tok noen bilder, og satt lenge med bare lyden av sauebjeller og vind i ørene. Når man reiser alene er det lett å bli værende litt ekstra – ingen som haster deg videre. Ingen som spør hvor vi skal nå. Bare deg og horisonten.

🍽️ Lunsj med utsikt Etterpå ble det lunsj på en liten fjellhytte. En lokal rett jeg ikke helt skjønte navnet på, men den inneholdt ost, noe røkt, og noe sprøtt – akkurat som det skulle være. Jeg tok med meg den langsomme rytmen ned igjen med gondolen, og satte meg bak rattet med en ny ro i kroppen.

📍 Vipiteno – minner fra gamle dager

Jeg var ikke forberedt på at en slik tur jeg nå var ute på skulle bringe frem så mange gode minner. Jeg trillet inn i Vipiteno for å logge en Geocache, og minnene strømmet på om den gangen vi holdt på å dra oss skikkelig juling.

Jeg hadde kommet 15 minutter for å rekke toget videre gjennom Østerrike, og måtte ta et ekstra døgn på Autohofen i Vipiteno. Vi samlet oss en gjeng med trailersjåfører for å se litt på hvordan livet var på en lørdagskveld i den italienske fjellbyen. Det ble en trivelig kveld med litt å drikke. Heldigvis ikke for mye.

Vi var i ferd med å avslutte for kvelden da vi kom i prat med noen lokale damer. Med litt stotrende tysk og engelsk klarte vi å få til en samtale – helt til noen lokale gutter dukket opp. Dette var ikke populært. De spredte seg ut og var klare til å vise at deres damer rørte man ikke.

Jeg så mørkt på det. Helt til min svenske kollega, en kar som tydeligvis ikke bare kjørte trailer, tok av seg jakken og flekset noen enorme muskler. Skulle nesten tro han lastet bilen selv slik han var trent. Det var akkurat det som skulle til. De lokale guttene trakk seg unna, og vi tuslet fredelig tilbake til bilene.

🛤️ Over Brennerpasset – mellom to verdener

Etter Mont Seuc satte jeg kursen nordover mot Brennerpasset – det sagnomsuste passet som "alle" som kjørte langtransport på 80- og 90-tallet ble blanke i øynene av å snakke om.

I dag kjørte jeg den andre veien. Mot nord. Mot Innsbruck og Hall in Tirol.

Jeg har selv kjørt trailer over Brennerpasset tidligere, og det er noe eget med å forlate Innsbruck og trille inn i en del av Italia hvor mange fortsatt snakker tysk. En slags myk overgang mellom to kulturer, der landskap, språk og byggeskikk glir over i hverandre.

🚛 Gamle minner Jeg måtte stoppe litt på grensen. For å mimre om "gamledager" da jeg kjørte semitraileren opp på toget som tok meg til Ingolstadt. Den gangen for å unngå å kjøre tung last på østerrikske veier. I dag var lasten betydelig lettere – en Polestar 2, som nesten lydløst gled oppover fjellet med fjellene som stille tilskuere. Ingen lavgirskift, ingen stress – bare ren elektrisk flyt gjennom en av Europas viktigste fjelloverganger.

🔋 Lading og kveldsmat i Hall in Tirol

Jeg trillet rolig ned til superladeren i Hall in Tirol. Bilen koblet seg til strømmen, og jeg rakk akkurat en liten tur innom en kinesisk buffet, ti minutter før stengetid.

Det er fort gjort å glemme å spise når inntrykkene står på rekke og rad – fjell, minner, kjøreopplevelser – og plutselig sier magen ifra. Litt vårruller, litt stekt ris, og en rolig kveld i en liten by som sov i skyggen av Alpene.

🏨 Innsjekk på Mondi Hotel Axams Jeg ladet bilen til 80 % i Hall in Tirol før jeg endelig fikk sjekket inn på Mondi Hotel Axams, der en leilighet ventet på en sliten nordmann. Jeg gjør meg klar til MEGA-event i Piztal og til det trenger jeg ekstra krefter.