.png){kind=logo}
Innledning: Fra flytrapp til elbil – midt i pandemien
I desember 2020, midt under strenge koronarestriksjoner, kjøpte vi en brukt Nissan Leaf – en 2018-modell med 40 kWt batteri. Etter flere år med god erfaring fra tidligere Leaf-eventyr, visste vi hva vi gikk til. Eller trodde vi det?
Å hente bil under en pandemi krevde litt ekstra planlegging. Flyreisen til Gardermoen foregikk med munnbind, god avstand og minimalt med kontakt med andre reisende. Heldigvis hadde en kollega gjort en uvurderlig innsats ved å hente bilen hos forhandleren og parkere den på Gardermoen. Dermed kunne vi gå nærmest direkte fra flytrappa og rett inn i vår nye elbil – uten å omgås andre mennesker.
Etter en rask kikk på rekkevidden og en stille bønn om mildvær, var vi klare for en kald og lang ferd mot nord. Vi visste at dette kom til å bli en utfordrende tur – mørke, kulde og et batteri som ikke akkurat elsker minusgrader – men også et lite eventyr på vinterføre.
Forberedelser: Et minimum av bagasje – og maksimalt med planlegging
Å skulle hente bil midt i pandemien la noen ekstra begrensninger på reisen. Vi fløy med bare det mest nødvendige – håndbagasje med varme klær, snacks, og en god porsjon tålmodighet. Heldigvis hadde forhandleren bekreftet at type 2-ladekabel fulgte med bilen, og at den skulle være fulladet og klar ved ankomst. Det var avgjørende, siden vi planla å starte kjøringen umiddelbart – uten omveier eller avstikkere.
Planen var enkel, men nøye kalkulert. Vi ville følge E6 via Gudbrandsdalen, med første overnatting på Dombås Hotell. Et sted vi visste hadde ladere tilgjengelig og god frokost – viktig for både folk og bil. Neste lange etappe gikk til Mo i Rana, hvor vi igjen skulle få både søvn og strøm.
Totalt ble det 13 ladestopp fra Gardermoen til Harstad – et tydelig tegn på at Nissan Leaf 40 kWt ikke er designet som noen langturbil, spesielt ikke i vinterkulde. Men med god planlegging, lave skuldre og en realistisk innstilling, visste vi at det var fullt mulig å gjennomføre. Reisen skulle ikke handle om å komme raskt frem – den handlet om å komme frem i det hele tatt.
Etappe 1: En plan i minus – og en ny plan på plass
Forhandlerens glipp og en god kollega
Allerede før vi hadde satt oss bak rattet, begynte utfordringene. Forhandleren, Birger N. Haug, hadde lovet at bilen skulle være fulladet ved henting. Det var den ikke. Da kollegaen min hentet bilen og kjørte den til Gardermoen, oppdaget han at den bare var ladet til rundt 50 % – akkurat nok til å komme seg dit, men ikke stort mer.
Heldigvis eide han selv en nesten identisk Leaf, og hadde ladekabel og erfaring nok til å gjøre det beste ut av situasjonen. Han tok bilen med hjem og lot den lade mens han spiste middag – en gest jeg er utrolig takknemlig for. Det ga oss litt ekstra strøm, men slett ikke nok til å følge den opprinnelige planen om å kjøre til vår første planlagte hurtiglader.
Ny rute – og nervepirrende rekkevidde
Så – allerede før start måtte vi skrive om rute og forventninger.
Med kalkulator og appene åpne regnet jeg ut at vi med et nødskrik kunne nå Innlandsporten, et veikryss mellom Minnesund og Mjøsa – et sted med både hurtiglader og mat. En slags første redning.
Vi trillet inn på laderen ved Innlandsporten med et batteri på nesten null. Bilen kunne like gjerne gått i skilpaddemodus eller stoppet helt – vi var bare noen få kilometer unna bilberging allerede på vårt aller første ladestopp.
Vi ladet i 41 minutter før vi hadde nok strøm til å kjøre videre.
Rast, mat og mer strøm
Neste mål var Burger King på Lillehammer, som både ga oss en kjapp middag og neste dose elektrisitet – her sto vi i 27 minutter før vi kunne rulle videre.
Kveldens tredje og siste ladestopp ble Vinstra, der bilen igjen fikk stå tilkoblet i 41 minutter. Selv om det gikk bedre med rekkevidden nå som vi hadde kontroll, ble det tydelig hvor tidkrevende og krevende vinterkjøring i en Leaf kan være. Kaldt batteri, høyt forbruk og hyppige stopp var ikke ideelt – men det gikk.
Ladejakt på Dombås
Ved ankomst Dombås hadde vi håp om å lade over natten på hotellets "lader" – som i praksis var en helt vanlig stikkontakt på vegg. Det kunne faktisk fungert helt fint. Vi ville klart å lade nesten fullt i løpet av natten.
Hadde det ikke vært for én ting: kontaktene var plassert nær inngangen, på de mest attraktive parkeringsplassene. Og – selvsagt – alle var opptatt. Det var ingen ledig kontakt for oss.
Plan B: nattlading på BKK
Plan B ble satt i verk: Jeg sjekket inn på hotellet og fikk min datter trygt i seng. Deretter kjørte jeg bilen over gaten til BKKs ladere, hvor det i det minste var mulighet for sakte AC-lading hele natten. Ikke ideelt, men det virket – og vi fikk strøm nok til å komme videre neste dag.
Etappe 2: Dombås – Mo i Rana
Vinterens lengste dag
God start: Fulladet og varm bil på fjellet
Etter en rolig natt og sakte lading hos BKK, var Leafen klar for neste, lange etappe. Det som virkelig ga oss en flying start denne dagen, var ikke bare at bilen var fulladet, men også at den var forvarmet – og det midt oppe på fjellet. Med batteriet allerede temperert og bilen varm innvendig, kunne vi spare både strøm og tid.
Dombås ligger strategisk til – og er faktisk et ypperlig ladested. Uansett hvilken vei du skal, så går det nedover etterpå. Det er en luksus i elbilens verden, spesielt når hver kilometer teller. Bonus: maten på Frich’s rett ved laderne er både næringsrik og overraskende god – noe som også hjelper på humøret.
Turens lengste strekk – og det gikk overraskende bra
Dagens første og lengste strekning gikk fra Dombås til Circle K Nidarvoll i Trondheim – hele 198 kilometer. Det ble turens lengste etappe på én lading, og kanskje også den mest imponerende. Takket være forvarming, fullt batteri og mye nedoverbakke, fikk vi langt bedre rekkevidde enn vi hadde våget å håpe på.
Pizza og lading på Steinkjer
Neste ladestopp ble på Circle K Sannan i Steinkjer, hvor bilen sto tilkoblet i 71 minutter mens vi spiste pizza på en restaurant i nærheten. Dette ble en etterlengtet pause – både for kroppen og for bilen. Det er utrolig hvor mye en god varm middag gjør for humøret på en lang kjøretur i mørketida.
Nordover mot Namsskogan
Lading nummer fire ble ved Namsskogan Hotell, hvor vi ladet i 47 minutter. Dette var en effektiv stopp – rolig sted, ingen kø, og perfekt for å strekke litt på beina før neste etappe.
Nesten stengt – men vi rakk det
Neste stopp ble Mosjøen, og her holdt det nesten på å gå galt. Vi rakk så vidt å bruke toalettet ved ladestasjonen før den stengte – heldigvis fikk vi komme inn, noe vi var utrolig takknemlige for. Små detaljer, men når man har vært på veien i mange timer, betyr det alt.
Ankomst Mo i Rana – klokka 01:00
Vi trillet inn i Mo i Rana litt etter klokka ett om natta. Planen var å lade over natten ved hotellet, men – som i Dombås – var hotellets lader opptatt.
Så da var det bare å improvisere igjen. Jeg parkerte bilen ved en saktelader hos Circle K, og gikk tilbake til hotellet i kald og klar natteluft. Det ble en frisk gåtur, men jeg lot hurtigladerne stå ledige for andre og sakteladeren gå uansett nok strøm i løpet av natten.
Etappe 3: Mo i Rana – Harstad
Frokost, fjell og flatt batteri
En god start på siste dag
Etter en lang reisedag dagen før, startet vi denne med noe så sjeldent som en rolig frokost. Clarion Collection Hotel Helma leverte både god mat og god stemning, og viktigst av alt: bilen var ferdig ladet. Med appen kunne jeg starte forvarmingen i god tid, og det ga oss en behagelig start på turens siste etappe.
Saltfjellet i vinterdrakt
Det ble en nydelig kjøretur over Saltfjellet, med kaldt, klart vintervær og lite trafikk. Leafen gikk stille og stødig gjennom det hvite landskapet, og batteriet holdt fint frem til første lading etter 136 kilometer – en fin bekreftelse på at forvarming og rolig kjøring gir gevinst.
Vi stoppet på Circle K Røkland, hvor vi ladet i 21 minutter – akkurat nok til å komme oss videre i rute.
Når man kan lade, så lader man
Neste stopp ble Fauske, hos Shell. Her var det egentlig ikke behov for mer strøm, men et annet ærend var veldig nødvendig – så da ble det lading når man kan, og ikke bare når man må. Klassisk elbilmentalitet.
Tidsklemma på Innhavet
Neste ladestopp ble på Innhavet, men her gikk det litt fort. Vi hadde ferga i kikkerten, og for å rekke den, måtte vi avbryte ladingen før det egentlig var komfortabelt. Det ble derfor en litt stresset avgang – med håp om at batteriet ville holde helt frem.
Skilpaddedrama i Harstad
Etter ferga begynte den siste etappen – fra Lødingen til Harstad. Jeg hadde regnet på det, og det burde gå akkurat.
Men det gjorde det ikke.
Da vi nærmet oss toppen av Harstadåstunnelen, med bare 7 kilometer igjen hjem, kom den beryktede skilpadda på dashbordet. Jeg manøvrerte bilen ned mot byen og håpet å hente noen ekstra kilometer på regenereringen. Men bilen blacket ut på toppen, og selv regenereringen ble deaktivert.
Det var rett og slett slutt.
Redning – og siste meter på flatbil
Så – etter over 1 200 kilometer i elbil gjennom vinter-Norge – ble det bergingsbil på det aller siste stykket. Heldigvis kunne passasjeren, min yngste datter bli hentet, før bilen ble slept til nærmeste hurtiglader. Og da, omsider, kunne vi sette siste punktum for turen.
Konklusjon
Å kjøre fra Gardermoen til Harstad i en Nissan Leaf med 40 kWt batteri, midt i desember, er ikke det enkleste man kan gjøre. Det krever planlegging, fleksibilitet, tålmodighet og en god dose eventyrlyst. Men det går.
Vi hadde kalde batterier, ladere som var opptatt, tidspress, og til slutt – flatt batteri sju kilometer hjemmefra. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av å ha mestret noe. Ikke bare kom vi oss frem – vi gjorde det med et smil (stort sett), og vi lærte noe nytt om både bilen, lading, Norge og oss selv.
Er Leafen en langturbil for vinterbruk? Nei, egentlig ikke. Men om du har lave skuldre og ikke har det travelt, så er det mulig. Og ganske minneverdig.
Translations: English
